Om meg

Bildet mitt
Norway
Jeg er en fargeklatt av en dame som er nysgjerring på livet og som har mange, mange tanker og spørsmål surrende til en hver tid.

torsdag 30. september 2010

Du skal bli min igjen...

Du skal bli min igjen..


Ute skinner sola, men likevel sitter jeg inne

Lydene av latter og prat stenger jeg ute ved å lukke vinduene.

Telefonen på lydløs, ytterdøra låst.

Hadde jeg hatt gardiner.. hadde de vært trekt for de også.

Jeg sitter i sofaen med bena krøllet opp under meg. Prøver å gjøre meg så liten som mulig.

Orker ikke bevege meg så mye, bare lar tankene flyte ut i ingenting.


Tankene koker ned til det samme om igjen og om igjen.

Hvorfor er ikke du her lenger?

Hvorfor forlot du meg?

Hvordan kunne du la meg være her alene?

Alt føles så uvirkelig, så tomt, så meningsløst uten deg.

Jeg vil ha deg tilbake.

Jeg vil du skal omfavne meg, smile med meg og gi meg tryggheten tilbake igjen.

Det er så ensomt uten deg.

Skummelt og kaldt.


En tanke slår meg plutselig..

Kan jeg finne deg ? istedet for å vente på at du skal komme tilbake?

Kan det hende du venter på meg, slik jeg venter på deg?

Et snev av iver fyller meg og jeg kikker ut av vinduet.

Sola er jo vakker..

Jeg kler på meg og går ut.

Bestemmer meg for å gå en tur i skogen og lufte hodet litt.

Nesen blir fylt med deilige dufter av skog og øynene henrykt over høstens vakre farger.

Bekken som sildrer, fugler som synger, småkvister som knekker under stegene mine.


Jeg tenker på hvor jeg skal begynne letingen etter deg.

Hvor jeg skal starte jakten. Og hvor jeg kan finne deg.

Kjenner at stoltheten og staheten vokser for hvert steg jeg tar lenger inn i skogen.

Mer og mer bestemt på at jeg skal få deg tilbake.

Jeg trenger deg for å dele min kjærlighet.

Du er min!

For hva er vel kjærligheten og hvor stor er ikke den?

Du min kjære, skal bli min igjen..


Jeg vil ikke gjemme meg i mørket av min egen redsel.

Min kjære kjære selvtillit..

Jeg skal finne deg og du skal bli min igjen...

torsdag 16. september 2010

Ser du meg?

Hva leter vi etter?

Hva er det du leter etter?
Det du vil ha? Eller det du trenger?
Det du tror du ønsker deg? Eller det du faktisk har behov for?
Kan det være slik at i en vrimmel av farger, leter du etter feil nyanse?
Kanskje fokuset er forvridd av gamle vaner og forventninger av noe som er ren fiksjon.
Rydder man litt i tankene, ønskene og begjæret finner man gjerne det rene og klare bildet
på hva som er rett og vakkert akkurat for deg.

Som høstens trær som er kledd i alle sine vakre farger. Hvert blad så vakkert og unikt.
Som små deler i en fullkommen helhet, faller de for å fornyes til våren.
Vise etter en hel sommer med lys og vær flyr de i vinden og legger seg som ett beskyttende
dekke til treets fot. Noen av bladene forsvinner i vinden som glemte minner.
Andre ligger der og lar seg studere og kjennes på, som vel bevarte skatter.
For hvert blad som faller, blir treet mer og mer nakent der det står og svaier i sin ubeskyttede tilværelse.
Uten alle bladene kan det nå sees i sin rette form.
Sine vakre linjer, sine mønster, sine renhet.
Kikk på treet og se.
Kikk på mellomrommene mellom grenene og ikke selve grenen.
Det vakreste mønster og de nydeligste bilder dukker frem.
Det ærlige bildet av hva som er der av det du ikke ved første øyekast ser..
I sin synlighet gjemmer den seg høsten igjennom med sine fargefulle blader som den vet
vil ta oppmerksomheten til de fleste.
Først når vinteren kommer er den klar for å være ekte, ærlig og helt ren i sin trygghet.

Hva ser du?
Ser du fargene i bladene?
Ser du treet?
Ser du både treet og fargene?

Hva er det jeg leter etter?
En jeg kan være alle årstidene med helt enkelt..
En som kan stå ved min side både høst og vinter
Som kan nyte fargene og ærligheten
Og som sammen med meg kan glede seg til vår, og sommer...

tirsdag 3. august 2010

Ikke ta og ikke stjele

.....




Ingen skal ta og ingen skal stjele

Vi skal gi og vi skal dele

Den som stjeler holder vi oss unna...
Er det ikke dette vi er opplært til?
Dette som er rett...

Så...

Hvorfor tillater vi da
å ha mennesker i livene våre
som er de største tyvene av de alle?
Som stjeler av sjelen vår
Positive energier
Tapper oss for de gode tingene
og stjeler øyeblikk
Øyeblikk som skulle vært delt med
helt andre mennesker
Er vi med de rette menneskene
får vi uendelig med energi tilbake
også når vi gir
Flere smil enn vi kan telle
Latter

Gode samtaler
Gode øyeblikk

Ikke stjele, ikke ta
Gi, dele og motta



.....

søndag 20. juni 2010

ULVEN (skrevet i 2008)

Må bruke en klisje.. Verden surrer rundt og rundt..

Er livet en evig jakt etter å klare å holde følge?

Klare å henge med i farten, tiden og lyset.

Klamre oss fast, klore seg fast for ikke å miste taket på virkeligheten og tempoet.

hva ville skje om vi stoppet?

Om vi slapp taket og stod i ro. Om bare for en liten stund.

Bytte fokus litt. Fra å bruke all vår komnsentrasjon og alle våre krefter på å holde følge.

Til å se. Se, lytte, føle..

Nesten litt morsomt..

Tror ganske mange ville få en følelse av panikk om de stoppet.

Hva skal man gjøre om det ikke er noen der med forventninger og krav til hva neste steg er?

Jeg tror kanskje vi ville miste pusten alle og en hver om vi tillot oss å føle på det med alle våre sanser litt oftere.

Hva har vi blitt?

Jeger, jaget, togfører, passasjer, en i den store flokken Men alle med en litt annen farge på pelsen.

Som vi dekker til med silke eller jord.. for å gli inn i mengden.

-ønske om å være godtatt av resten av flokken.

Hører så mange som sier de ikke vil være som alle andre.

Og hva gjør de?

Snakker stort om å følge sine egne veier, stå med ryggen rak og stå for sine ord og handlinger.

For i neste øyeblikk søke godkjennelse og aksept..

Si og gjøre det som høres best ut, gjør oss mer interessant.

Får oss til å virke bedre, snillere, smartere..

Er vi så låst at vi trenger det hele livet?

Godkjennelse fra kjæreste, venner, familie, fremmende..

Damen i kassen på rema...

Vi streber etter bedre liv.

Bedre jobb, høyere lønn, flere opplevelser, flere venner, bedre barndom, valg gjort anderledes, flere ting, større hus osv osv.

Eksempel; Du venter barn. Et mirakel! Du venter og venter på at Babyen skal bli født. Bekymrer deg for om barnet er friskt. Etter en stund er du lei av å vente. Blir bedre når babyen er født sier du.

Så kommer denne lille skatten. Du nyter det en stund. Så begynner du å vente på at babyen skal bli eldre. Du venter på at han skal sove hele natten, gå, spise selv, kle på seg selv osv.

Etter det venter du på at han skal kunne snakke. Etter en stund venter du på tiden han ikke snakker så mye..

Så venter du på tiden han er større, kan gjøre mer selv. Slik fortsetter det.

I stedet for å nyte hver enkel tid, hver periode. Venter du på neste.

Hører dette hele tiden. Har tatt meg i å gjøre det selv også.

Det er så trist.

Hvorfor ikke nyte den tiden som er?

La de være baby litt lenger, nyt tiden de bare kan krype, godta tiden du må tåle lite søvn. La de snakke og spørre mye. Ikke hele tiden si; tenk når de blir større og kan gjøre ditt og datt.

Vi vet ikke hvor mye tid vi har fått utlevert. Hva livet bringer.

Er det noe jeg streber etter - er det å nyte nuet. Nyte øyeblikkene. Er det noe jeg vil ønske -bli et bedre menneske. Er det noe jeg vil se: -lyset - ikke solen, -fargene - ikke blomsten, smilet i øynene - ikke bare ordene.

Vi er i forandring hele tiden. La det bli en positiv forandring. Jeg for min del har latt stoltheten min skjule mitt sanne jeg i lang, lang tid.

Tatt på meg masker av kulde og stolthet. Tryggere å gjemme seg bak en mur av usynlig glass..

Så en dag oppdaget jeg noe spennende.. skummelt ja. Utrygt ja.

Kanskje en ørliten positiv ting ved å se døden i øynene.

Måneder med cellegift og stråling etter å ha blitt sprettet opp og rensket for dette ekle og skremmende ordet. Ordet vi alle kjenner. Enten på kroppen selv eller gjennom familie og venner.

Fikk ivertfall meg til å tenke andeledes.

Og i et sinnsykt øyeblikk bestemte jeg meg.

En etter en lot jeg maskene falle. La en og en maske i skuffen.

Hadde jeg visst hvor hardt det kom til å bli, ville jeg nok aldri gjort det..

Det var en reise av oppdagelser, overraskelser, skuffelser, utrygghet, smerte og angst.

Men mest av alt..Og best av alt..

Sannhet!

Ærlighet!

Gleden og smerten i å være sann mot seg selv.

En drøm og et mareritt!

Følelsen av å ha gått gjennom livet ved å utsette så mange ting. Sette følelser og opplevelser på vent. Til senere...

Vel, min vekkerklokke ringte. -Høyt, kraftig og lenge!

Prosessen; gå fra kjølig, tilsynelatende hoven isdronning til å vise mitt sanne jeg, tok lang tid.

Vel.. er ikke fremme helt enda heller..

I denne prosessen var jeg så heldig å få kontakt med en mann som skulle være til god hjelp for meg.

En filosof av alle ting.

Min definisjon av filosof kontra psykolog er denne: psykologen ser bakover. Hva har skjedd og hvilke opplevelser og følelser har gjort deg til den du er. Og plasserer deg på den plassen du nå befinner deg. Og videre håndtere dette.

Filosofen ser fremover - hva skal til for å gjøre deg trygg på deg selv og leve et godt liv. Hvordan kan du bruke dine opplevelser i livet til å gjøre ditt liv bedre. For deg og for de rundt deg.

Da jeg første gang traff han var jeg langt nede i kjelleren. Fullstendig oppslukt av min egen frykt. For livet, for alle rundt meg, men mest av alt; meg selv og mine tanker.

Var det dette som kalles å treffe veggen?

Vel, hva jeg enn skal kalle det; ville ikke klart det uten min kjære filosof..

Forresten.. hva er det jeg skriver? Leter man lenge nok har vi alle styrke nok til å klare hva som helst. Er bare ikke alltid vi klarer å se det..

Uansett; jeg var så heldig at jeg fikk denne mannen til hjelp.

Nå har det gått fire år siden min spesielle prosess startet.

Fra den spede start av å "åpne øynene"

Det har vært mange opp og nedturer. Jeg har blitt skuffet og såret. Og har desverre og såret andre på veien.

Jeg har tatt noen rare og ikke så smarte valg. Men også noen gode og smarte.

Men hva nå?

Nå som jeg har funnet veien jeg vil følge videre.

Min egen lille have av positive tanker og ønsker for fremtiden og hvem jeg vil være som person

-For andre men mest av alt meg selv.

Hvordan går jeg videre uten ansten for å bli syk igjen? Lurer på om jeg rett og slett må sinne min måte å leve med frykten istedet for å håpe at den skal forsvinne..

Jeg er sliten

Ønsker så ofte å være alene hjemme, bare sitte i sofaen med en bok og en kopp te.

Uten det som føles som millioner av ansikt som sitter på skuldrene mine..

Hvordan håndterer man de mange som driver med noe som føles som stepping i ørene.

-Det evige suset av spørsmål og krav.

Utålmodig venting..

Venterommet fylles stadig opp av de som vil ha svarene sine.

Jeg svarer og svarer og svarer. Men lurer på om ordene mine er for lys i fargen...

Må jeg skrike i alle de mørke fargene? Må jeg rope høyere?

Jeg roter jevnlig i skuffene mine etter maskene mine.

Tar dem frem og en etter en og vurderer dem.

Skal - skal ikke

Men velger det samme hver gang- legger dem tilbake uten å tørre å prøve dem på igjen.

Jeg føler meg fremmed på en plass jeg har bodd mesteparten av livet.

Følelsen av å være ensom kniper meg i armen til tider.

Ikke når jeg er alene.. Da er det å sette på Nina Simone eller Ella Fitzgerald.

Fylle rommet med deilig musikk og duften av fersk kaffe.

Da får tankene litt pause.

Det er midt i blandt alle jeg er ensom.

Tilbake til ulven i flokken..

Vet ikke om jeg skal bruke jord eller silke..

Eller om jeg skal beholde fargenyansene i pelsen.

Selv om fargene forandrer seg mye. Plassen jeg hadde i flokken var blandt lederne.

Etter å ha forlatt flokken for en stund er det nærmest umulig å finne tilbake til en plass uten å stikke seg frem.

Med mine nye farger og nye pels er jeg en fremmed.

Verden snurrer rundt og rundt...

Jeg vil leve i alle fargene...

Jeg vil smake på solen...

Jeg vil danse med vinden...

Jeg vil kunne gå ut om morningen, hilse på dagen, kysse skyene og ikke måtte skjule smilet som lever i hele meg...

Jeg vil kune nyte gleden over å få være.

Vil ha tid på å føle på freden jeg sakte men sikkert finner i hjertet mitt.

Jeg ser i mine barns øyne at jeg har funnet en liten skatt..

Jeg vil kunne dele denne skatten..

Hvorfor skal man ikke kunne smile, selv om ikke alt er perfekt!

Og fortell meg.. hva er perfekt?

Alle på venterommet sender meg skjeve blikk..

Ikke smile, ikke le.. Ikke vise tennene..

jeg har lyst til å rope!

Smil for pokker!!

Vi har uendelige muligheter. Hjertene våre kan romme så uendelig mye mer enn vi tillater.

Se, lytt og føl!

Jeg vil at mine barn skal kunne følge meg med stolthet.

Med glede.

Med smil og med varme i sine store, vakre hjerter.

Jeg vil kunne gå i en hvilken som helst skog.

I alle mine farger..



Jeg vil ikke ule mot månen... Jeg vil synge til solen...



--------------------------------------------------------------------------

onsdag 19. mai 2010

STIEN MIN...



Hva hvis man ser seg selv på en sti man ikke liker, som man vet ikke er sunn.
Selv om stien er lang kan man likevel til tider skimte hva som er rundt neste sving.
Kan hende skyggene kan lure øyet. At de ikke er like skummel og store som de kan se ut som.
Men følelsen av å være redd, liten og truet er der like fullt.

Kan ikke se enden av stien. Det er en mørk og svingete vei.
Grue seg for hva som kan dukke opp rundt neste sving.
Prøver å lure det skumle ved å ikke krumme ryggen, men fortsette med rak rygg.
At man skjelver, fryser og svetter vet ikke skyggene...

Prøver å holde meg midt på stien, slik at jeg ikke bumper i noen på veien som blir dratt med i min mørke verden.

Noen steder er lysere enn andre. Vakre blomster i vakre farger. Vil ikke plukke de. De er så mye vakrere der de står.
Heller der enn fanget i en vase med vann som gjør dem svake.
Solen varmer både mine kinn og min sjel.
Skyene er borte og himmelen leker i lyset.

Barbente ben på stien som blir kilt av det grønne, myke gresset.
Spindelvev som kjærtegner kinnene mine der jeg nynner videre.
Det kribler i magen.
Håper alle har det slik. Denne varme, glade følelsen av lykkerus i årene.
Vil helst at stien skal fortsette like varm som dette.

Andre steder er det kratt og busker som skraper meg på armer og ben. Ingen lys og ingen varme. Bare mørke.
Disse mørke delene av stien er fylt med tyver.
De stjeler varme. De stjeler gode tanker og skremmer frem mer mørke.
Små sommerfugler av solskinn innimellom som jeg så gjerne vil fange.
La meg bare få holde de for en liten stund.
Før jeg slipper de fri, fri til å fly videre til en annen som også trenger dens dansende lys av håp.

Selv om stien er både ukjent og uforutsigbar.. fortsetter jeg videre.
At alle har sin sti å gå er jo så.
Men hvordan en håndterer de forskjellige utfordringene som dukker opp på veien.. er vel like forskjellige som solstrålene og skyggene.

Hva hvis man ser at man ikke helt klarer å finne rette tempo og rette del av stien å gå på?
Hvis man er redd for å trø feil, lage forvirrende og dårlige fotspor. Fotspor andre trør etter i god tro.
Hvis man er redd for å la seg forsvinne i skyggene.

For i neste øyeblikk være redd for å ha det for godt i solen.
Nyte for mye, le for høyt.
Gi andre for raske fotspor å følge. Forvirrende fordi de er over alt på hele stien.

Hvordan finne denne balansen mellom å liste seg på tå og sprinte?





.....