STIEN MIN...

Hva hvis man ser seg selv på en sti man ikke liker, som man vet ikke er sunn.
Selv om stien er lang kan man likevel til tider skimte hva som er rundt neste sving.
Kan hende skyggene kan lure øyet. At de ikke er like skummel og store som de kan se ut som.
Men følelsen av å være redd, liten og truet er der like fullt.

Kan ikke se enden av stien. Det er en mørk og svingete vei.
Grue seg for hva som kan dukke opp rundt neste sving.
Prøver å lure det skumle ved å ikke krumme ryggen, men fortsette med rak rygg.
At man skjelver, fryser og svetter vet ikke skyggene...

Prøver å holde meg midt på stien, slik at jeg ikke bumper i noen på veien som blir dratt med i min mørke verden.

Noen steder er lysere enn andre. Vakre blomster i vakre farger. Vil ikke plukke de. De er så mye vakrere der de står.
Heller der enn fanget i en vase med vann som gjør dem svake.
Solen varmer både mine kinn og min sjel.
Skyene er borte og himmelen leker i lyset.

Barbente ben på stien som blir kilt av det grønne, myke gresset.
Spindelvev som kjærtegner kinnene mine der jeg nynner videre.
Det kribler i magen.
Håper alle har det slik. Denne varme, glade følelsen av lykkerus i årene.
Vil helst at stien skal fortsette like varm som dette.

Andre steder er det kratt og busker som skraper meg på armer og ben. Ingen lys og ingen varme. Bare mørke.
Disse mørke delene av stien er fylt med tyver.
De stjeler varme. De stjeler gode tanker og skremmer frem mer mørke.
Små sommerfugler av solskinn innimellom som jeg så gjerne vil fange.
La meg bare få holde de for en liten stund.
Før jeg slipper de fri, fri til å fly videre til en annen som også trenger dens dansende lys av håp.

Selv om stien er både ukjent og uforutsigbar.. fortsetter jeg videre.
At alle har sin sti å gå er jo så.
Men hvordan en håndterer de forskjellige utfordringene som dukker opp på veien.. er vel like forskjellige som solstrålene og skyggene.

Hva hvis man ser at man ikke helt klarer å finne rette tempo og rette del av stien å gå på?
Hvis man er redd for å trø feil, lage forvirrende og dårlige fotspor. Fotspor andre trør etter i god tro.
Hvis man er redd for å la seg forsvinne i skyggene.

For i neste øyeblikk være redd for å ha det for godt i solen.
Nyte for mye, le for høyt.
Gi andre for raske fotspor å følge. Forvirrende fordi de er over alt på hele stien.

Hvordan finne denne balansen mellom å liste seg på tå og sprinte?

.....