Du skal bli min igjen...

Du skal bli min igjen..

Ute skinner sola, men likevel sitter jeg inne

Lydene av latter og prat stenger jeg ute ved å lukke vinduene.

Telefonen på lydløs, ytterdøra låst.

Hadde jeg hatt gardiner.. hadde de vært trekt for de også.

Jeg sitter i sofaen med bena krøllet opp under meg. Prøver å gjøre meg så liten som mulig.

Orker ikke bevege meg så mye, bare lar tankene flyte ut i ingenting.

Tankene koker ned til det samme om igjen og om igjen.

Hvorfor er ikke du her lenger?

Hvorfor forlot du meg?

Hvordan kunne du la meg være her alene?

Alt føles så uvirkelig, så tomt, så meningsløst uten deg.

Jeg vil ha deg tilbake.

Jeg vil du skal omfavne meg, smile med meg og gi meg tryggheten tilbake igjen.

Det er så ensomt uten deg.

Skummelt og kaldt.

En tanke slår meg plutselig..

Kan jeg finne deg ? istedet for å vente på at du skal komme tilbake?

Kan det hende du venter på meg, slik jeg venter på deg?

Et snev av iver fyller meg og jeg kikker ut av vinduet.

Sola er jo vakker..

Jeg kler på meg og går ut.

Bestemmer meg for å gå en tur i skogen og lufte hodet litt.

Nesen blir fylt med deilige dufter av skog og øynene henrykt over høstens vakre farger.

Bekken som sildrer, fugler som synger, småkvister som knekker under stegene mine.

Jeg tenker på hvor jeg skal begynne letingen etter deg.

Hvor jeg skal starte jakten. Og hvor jeg kan finne deg.

Kjenner at stoltheten og staheten vokser for hvert steg jeg tar lenger inn i skogen.

Mer og mer bestemt på at jeg skal få deg tilbake.

Jeg trenger deg for å dele min kjærlighet.

Du er min!

For hva er vel kjærligheten og hvor stor er ikke den?

Du min kjære, skal bli min igjen..

Jeg vil ikke gjemme meg i mørket av min egen redsel.

Min kjære kjære selvtillit..

Jeg skal finne deg og du skal bli min igjen...

Ser du meg?

Hva leter vi etter?

Hva er det du leter etter?
Det du vil ha? Eller det du trenger?
Det du tror du ønsker deg? Eller det du faktisk har behov for?
Kan det være slik at i en vrimmel av farger, leter du etter feil nyanse?
Kanskje fokuset er forvridd av gamle vaner og forventninger av noe som er ren fiksjon.
Rydder man litt i tankene, ønskene og begjæret finner man gjerne det rene og klare bildet
på hva som er rett og vakkert akkurat for deg.

Som høstens trær som er kledd i alle sine vakre farger. Hvert blad så vakkert og unikt.
Som små deler i en fullkommen helhet, faller de for å fornyes til våren.
Vise etter en hel sommer med lys og vær flyr de i vinden og legger seg som ett beskyttende
dekke til treets fot. Noen av bladene forsvinner i vinden som glemte minner.
Andre ligger der og lar seg studere og kjennes på, som vel bevarte skatter.
For hvert blad som faller, blir treet mer og mer nakent der det står og svaier i sin ubeskyttede tilværelse.
Uten alle bladene kan det nå sees i sin rette form.
Sine vakre linjer, sine mønster, sine renhet.
Kikk på treet og se.
Kikk på mellomrommene mellom grenene og ikke selve grenen.
Det vakreste mønster og de nydeligste bilder dukker frem.
Det ærlige bildet av hva som er der av det du ikke ved første øyekast ser..
I sin synlighet gjemmer den seg høsten igjennom med sine fargefulle blader som den vet
vil ta oppmerksomheten til de fleste.
Først når vinteren kommer er den klar for å være ekte, ærlig og helt ren i sin trygghet.

Hva ser du?
Ser du fargene i bladene?
Ser du treet?
Ser du både treet og fargene?

Hva er det jeg leter etter?
En jeg kan være alle årstidene med helt enkelt..
En som kan stå ved min side både høst og vinter
Som kan nyte fargene og ærligheten
Og som sammen med meg kan glede seg til vår, og sommer...