ULVEN (skrevet i 2008)

Må bruke en klisje.. Verden surrer rundt og rundt..

Er livet en evig jakt etter å klare å holde følge?

Klare å henge med i farten, tiden og lyset.

Klamre oss fast, klore seg fast for ikke å miste taket på virkeligheten og tempoet.

hva ville skje om vi stoppet?

Om vi slapp taket og stod i ro. Om bare for en liten stund.

Bytte fokus litt. Fra å bruke all vår komnsentrasjon og alle våre krefter på å holde følge.

Til å se. Se, lytte, føle..

Nesten litt morsomt..

Tror ganske mange ville få en følelse av panikk om de stoppet.

Hva skal man gjøre om det ikke er noen der med forventninger og krav til hva neste steg er?

Jeg tror kanskje vi ville miste pusten alle og en hver om vi tillot oss å føle på det med alle våre sanser litt oftere.

Hva har vi blitt?

Jeger, jaget, togfører, passasjer, en i den store flokken Men alle med en litt annen farge på pelsen.

Som vi dekker til med silke eller jord.. for å gli inn i mengden.

-ønske om å være godtatt av resten av flokken.

Hører så mange som sier de ikke vil være som alle andre.

Og hva gjør de?

Snakker stort om å følge sine egne veier, stå med ryggen rak og stå for sine ord og handlinger.

For i neste øyeblikk søke godkjennelse og aksept..

Si og gjøre det som høres best ut, gjør oss mer interessant.

Får oss til å virke bedre, snillere, smartere..

Er vi så låst at vi trenger det hele livet?

Godkjennelse fra kjæreste, venner, familie, fremmende..

Damen i kassen på rema...

Vi streber etter bedre liv.

Bedre jobb, høyere lønn, flere opplevelser, flere venner, bedre barndom, valg gjort anderledes, flere ting, større hus osv osv.

Eksempel; Du venter barn. Et mirakel! Du venter og venter på at Babyen skal bli født. Bekymrer deg for om barnet er friskt. Etter en stund er du lei av å vente. Blir bedre når babyen er født sier du.

Så kommer denne lille skatten. Du nyter det en stund. Så begynner du å vente på at babyen skal bli eldre. Du venter på at han skal sove hele natten, gå, spise selv, kle på seg selv osv.

Etter det venter du på at han skal kunne snakke. Etter en stund venter du på tiden han ikke snakker så mye..

Så venter du på tiden han er større, kan gjøre mer selv. Slik fortsetter det.

I stedet for å nyte hver enkel tid, hver periode. Venter du på neste.

Hører dette hele tiden. Har tatt meg i å gjøre det selv også.

Det er så trist.

Hvorfor ikke nyte den tiden som er?

La de være baby litt lenger, nyt tiden de bare kan krype, godta tiden du må tåle lite søvn. La de snakke og spørre mye. Ikke hele tiden si; tenk når de blir større og kan gjøre ditt og datt.

Vi vet ikke hvor mye tid vi har fått utlevert. Hva livet bringer.

Er det noe jeg streber etter - er det å nyte nuet. Nyte øyeblikkene. Er det noe jeg vil ønske -bli et bedre menneske. Er det noe jeg vil se: -lyset - ikke solen, -fargene - ikke blomsten, smilet i øynene - ikke bare ordene.

Vi er i forandring hele tiden. La det bli en positiv forandring. Jeg for min del har latt stoltheten min skjule mitt sanne jeg i lang, lang tid.

Tatt på meg masker av kulde og stolthet. Tryggere å gjemme seg bak en mur av usynlig glass..

Så en dag oppdaget jeg noe spennende.. skummelt ja. Utrygt ja.

Kanskje en ørliten positiv ting ved å se døden i øynene.

Måneder med cellegift og stråling etter å ha blitt sprettet opp og rensket for dette ekle og skremmende ordet. Ordet vi alle kjenner. Enten på kroppen selv eller gjennom familie og venner.

Fikk ivertfall meg til å tenke andeledes.

Og i et sinnsykt øyeblikk bestemte jeg meg.

En etter en lot jeg maskene falle. La en og en maske i skuffen.

Hadde jeg visst hvor hardt det kom til å bli, ville jeg nok aldri gjort det..

Det var en reise av oppdagelser, overraskelser, skuffelser, utrygghet, smerte og angst.

Men mest av alt..Og best av alt..

Sannhet!

Ærlighet!

Gleden og smerten i å være sann mot seg selv.

En drøm og et mareritt!

Følelsen av å ha gått gjennom livet ved å utsette så mange ting. Sette følelser og opplevelser på vent. Til senere...

Vel, min vekkerklokke ringte. -Høyt, kraftig og lenge!

Prosessen; gå fra kjølig, tilsynelatende hoven isdronning til å vise mitt sanne jeg, tok lang tid.

Vel.. er ikke fremme helt enda heller..

I denne prosessen var jeg så heldig å få kontakt med en mann som skulle være til god hjelp for meg.

En filosof av alle ting.

Min definisjon av filosof kontra psykolog er denne: psykologen ser bakover. Hva har skjedd og hvilke opplevelser og følelser har gjort deg til den du er. Og plasserer deg på den plassen du nå befinner deg. Og videre håndtere dette.

Filosofen ser fremover - hva skal til for å gjøre deg trygg på deg selv og leve et godt liv. Hvordan kan du bruke dine opplevelser i livet til å gjøre ditt liv bedre. For deg og for de rundt deg.

Da jeg første gang traff han var jeg langt nede i kjelleren. Fullstendig oppslukt av min egen frykt. For livet, for alle rundt meg, men mest av alt; meg selv og mine tanker.

Var det dette som kalles å treffe veggen?

Vel, hva jeg enn skal kalle det; ville ikke klart det uten min kjære filosof..

Forresten.. hva er det jeg skriver? Leter man lenge nok har vi alle styrke nok til å klare hva som helst. Er bare ikke alltid vi klarer å se det..

Uansett; jeg var så heldig at jeg fikk denne mannen til hjelp.

Nå har det gått fire år siden min spesielle prosess startet.

Fra den spede start av å "åpne øynene"

Det har vært mange opp og nedturer. Jeg har blitt skuffet og såret. Og har desverre og såret andre på veien.

Jeg har tatt noen rare og ikke så smarte valg. Men også noen gode og smarte.

Men hva nå?

Nå som jeg har funnet veien jeg vil følge videre.

Min egen lille have av positive tanker og ønsker for fremtiden og hvem jeg vil være som person

-For andre men mest av alt meg selv.

Hvordan går jeg videre uten ansten for å bli syk igjen? Lurer på om jeg rett og slett må sinne min måte å leve med frykten istedet for å håpe at den skal forsvinne..

Jeg er sliten

Ønsker så ofte å være alene hjemme, bare sitte i sofaen med en bok og en kopp te.

Uten det som føles som millioner av ansikt som sitter på skuldrene mine..

Hvordan håndterer man de mange som driver med noe som føles som stepping i ørene.

-Det evige suset av spørsmål og krav.

Utålmodig venting..

Venterommet fylles stadig opp av de som vil ha svarene sine.

Jeg svarer og svarer og svarer. Men lurer på om ordene mine er for lys i fargen...

Må jeg skrike i alle de mørke fargene? Må jeg rope høyere?

Jeg roter jevnlig i skuffene mine etter maskene mine.

Tar dem frem og en etter en og vurderer dem.

Skal - skal ikke

Men velger det samme hver gang- legger dem tilbake uten å tørre å prøve dem på igjen.

Jeg føler meg fremmed på en plass jeg har bodd mesteparten av livet.

Følelsen av å være ensom kniper meg i armen til tider.

Ikke når jeg er alene.. Da er det å sette på Nina Simone eller Ella Fitzgerald.

Fylle rommet med deilig musikk og duften av fersk kaffe.

Da får tankene litt pause.

Det er midt i blandt alle jeg er ensom.

Tilbake til ulven i flokken..

Vet ikke om jeg skal bruke jord eller silke..

Eller om jeg skal beholde fargenyansene i pelsen.

Selv om fargene forandrer seg mye. Plassen jeg hadde i flokken var blandt lederne.

Etter å ha forlatt flokken for en stund er det nærmest umulig å finne tilbake til en plass uten å stikke seg frem.

Med mine nye farger og nye pels er jeg en fremmed.

Verden snurrer rundt og rundt...

Jeg vil leve i alle fargene...

Jeg vil smake på solen...

Jeg vil danse med vinden...

Jeg vil kunne gå ut om morningen, hilse på dagen, kysse skyene og ikke måtte skjule smilet som lever i hele meg...

Jeg vil kune nyte gleden over å få være.

Vil ha tid på å føle på freden jeg sakte men sikkert finner i hjertet mitt.

Jeg ser i mine barns øyne at jeg har funnet en liten skatt..

Jeg vil kunne dele denne skatten..

Hvorfor skal man ikke kunne smile, selv om ikke alt er perfekt!

Og fortell meg.. hva er perfekt?

Alle på venterommet sender meg skjeve blikk..

Ikke smile, ikke le.. Ikke vise tennene..

jeg har lyst til å rope!

Smil for pokker!!

Vi har uendelige muligheter. Hjertene våre kan romme så uendelig mye mer enn vi tillater.

Se, lytt og føl!

Jeg vil at mine barn skal kunne følge meg med stolthet.

Med glede.

Med smil og med varme i sine store, vakre hjerter.

Jeg vil kunne gå i en hvilken som helst skog.

I alle mine farger..



Jeg vil ikke ule mot månen... Jeg vil synge til solen...



--------------------------------------------------------------------------